Derfor advarer han barnebarna mot å få sine egne barn – Hnytt

Siste:

Bak den idylliske fasaden i Kopervik, skjuler det seg en sterk bekymring for fremtiden og et unikt engasjement for miljøet vårt.
Bak den idylliske fasaden i Kopervik, skjuler det seg en sterk bekymring for fremtiden og et unikt engasjement for miljøet vårt.

Derfor advarer han barnebarna mot å få sine egne barn

Han er bekymret for fremtiden, for manglende holdninger til miljø og klima. Så bekymret er Ståle Pedersen at han har anbefalt sine egne barnebarn å ikke få sine egne barn når den tid kommer.

KOPERVIK: Det ser ut som den perfekte idyllen. Den ærverdige hvitmalte villaen som ligger omkranset av en rosehage i hjertet av Kopervik. I det 130 år gamle huset bor ekteparet Ellen Skogland og Ståle Pedersen som for åtte år siden kjøpte boligen usett etter å ha bodd i Sauda i 25 år.

Man skal ikke ta mange skrittene inn på eiendommen før miljøengasjementet kommer til syne. Langs kanter og i bed ligger sten fra graver som Ståle har fått fra gravplasser i Karmøy. Stenene skulle egentlig vært kastet på grunn av utgåtte graver, men her har mannen i huset funnet ut at de egner seg like godt som trapper i hagen og som støttemurer.

– Det er noen som kaller dette for et museum, forteller Ståle mens han viser Karmøynytt rundt i en kjeller der alt fra gamle etiketter på sardinbokser til fiskeredskaper og verktøy står utstilt. I hallen er det første man ser to stoler som verken er hentet fra Ikea eller Bohus.

– Dette er to stoler som jeg har hentet fra tippen (Borgaredalen). De skulle kastes og buldoser var på vei for å knuse dem, forklarer han.

Bak den idylliske fasaden i Kopervik, skjuler det seg en sterk bekymring for fremtiden og et unikt engasjement for miljøet vårt.

Ekstremisme

Stolene ble reddet og aller helst skulle Ståle ha reddet hele verden. For 74-åringen handler det ikke kun om hverdagslige grep som å spare strøm og kildesortere. Her snakker man om engasjement som av kona beskrives som ekstremisme.

– Han er ikke den som trives best med å rydde eller stelle hjemme. Men når det kommer til strandrydding, naturen og søppel så brenner han for dette. Han er helt ekstrem, forklarer Ellen.

Ståle Pedersen og kona Ellen Skogland kjøpte den 130 år gamle villaen for åtte år siden.

Det enorme engasjementet har blant annet bidratt til at 1,4 tonn og 6.000 liter med søppel lagt i store industrisekker er blitt plukket fra strender, svaberg og sjøkanter på Sør-Karmøy og langs Karmsundet dette året. Sammen med gode hjelpere har Ståle fylt opp det ene båt og tilhengerlasset etter det andre og bidratt til at skjærgården i dette området har blitt renset fra plast og annet avfall som er skylt i land.

– Hva gir det deg å jobbe med dette?

– Jeg er generelt opptatt av kloden. Ateisten i meg er til og med med i Grønn Menighet. For meg handler det om å ta vare på skaperverket. Det er framtida for kloden og våre etterkommere det er tale om.

Redd for barna

Ståle legger ikke skjul på at han er svært bekymret for fremtiden til kloden vår, og ikke minst for kommende generasjoner. Så bekymret er han for fremtiden at han har tatt en alvorsprat med sine barnebarn.

– Jeg sier til barnebarna våre at de ikke må få barn. Jeg er så redd for det. Jeg er redd for dem og for barna deres dersom vi som er voksne nå ikke tar oss sammen. Jeg får ikke lov til å si det, men gjør det likevel, sier han med dypt alvor i stemmen.

La ut bekymringsmelding

Om ikke det var nok satte han seg ned å skrev en bekymringsmelding som ble lagt ut på Facebook. Med tittelen «Jeg er redd» tok han et oppgjør med det han opplever som likegyldighet blant folk flest.

«Redd fordi vi styrer mot en framtid for våre barn og barnebarn som er en skrekkhistorie! En skrekkhistorie med voldsomme uvær, stormer, nedbør, oversvømmelser, ødelagt landbruk, ødelagt hav fullt med plast og nedfiskede fiskeressurser, mer varme, mer ørken, enorme folkeforflyttinger mot nord, klimaflyktninger som vil gjøre dagens flyktningestrømmer til en bagatell….

En skekkhistorie for våre barnebarn på grunn av vår likegyldighet – og fordi vi som lever nå, reiser, kjøper, forbruker for mye. De fleste av oss har en livsstil og et forbruk som er ødeleggende for jorda vår!», skrev han og fikk stor oppmerksomhet og mange tilbakemeldinger.

– Som jeg skriver i artikkelen er det ikke moral etikk og ansvarsfølelse og den type engasjement vi har for mye av. Det er likegyldigheten og holdningsløsheten vi har for mye av.

I løpet av året har Ståle Pedersen og medhjelperne samlet inn 1,4 tonn søppel, samt 6.000 liter med boss i store industrisekker. Foto: Privat

Blir provosert

Han retter særlig en pekefinger mot sin egen generasjon, også dem som er medlem i de samme miljøorganisasjonene som han selv deltar i.

– Når vi har møter så går det mye tid til å snakke om de siste reisene de har hatt. Flyturer og ferier som de planlegger fremover. Jeg sier at de må handle etter det de selv sier. Ma kan ikke si at man er redd for klima og samtidig fly kloden rundt på helgetur til New York.

Pedersen gir tydelige beskjeder på hva han mener og er aldri redd for å gi utrykk for hva han mener.

– Dette med autoriteter har jeg aldri brydd meg om. Dette her noe jeg er ekte bekymret for og jeg er redd for at jeg har for lite tid igjen. Snart er min tid omme, men heldigvis så er barn og barnebarna mine også engasjert i dette. De vet hva vi står for og det har alltid blitt diskutert politikk i dette hjemmet.

– Føler du noen ganger at du har et kall som misjonær når det gjelder å snakke om dette`med miljø?

– Jeg har mange svarte sider, uten at jeg skal si noen av dem her. Jeg har i alle fall en god side og det er at jeg alltid har vært en slags ledertype. Det kan slå ut på forskjellig måte, men en av tingene jeg alltid har vært flink til er å dra folk til meg med entusiasme og engasjement.

«Nei til atomvåpen» har vært en av flere fanesaker for Pedersen. Her i tog i Haugesund sentrum. Foto: Privat.

Engasjert

Så har det heller ikke manglet på organisasjoner som har fått merke hans pågangsmot gjennom alle år. Enten det har vært som politiker i Venstre eller SV, som medlem og leder i Fairtrade, Fremtiden i våre hender, Grønn menighet, Besteforeldre mot klimaendringer eller Nei, til atomvåpen så har engasjementet vært stort.

Privatsjåfør

Men på ett område har han et aldri så lite forklaringsproblem. Når det kommer til bilkjøring antyder kona at det er snev av dobbeltmoral hos ektemannen som aldri har hatt førerkort.

– Da vi giftet oss ble det bestemt at vi aldri i livet skulle ha bil. Men til slutt begynte det å bli anstrengende og da gav han etter. Jeg hadde sertifikat og vi kjøpte en gammel bil. Det har endt opp med at jeg er privatsjåføren hans og må kjøre ham  hele tiden, ler fruen.

– Jeg har tidligere sagt en gang at mitt fotavtrykk er lite. Ikke tar jeg fly, ikke kjører jeg bil. Da fikk vi kommentarer fra noen venner; – Du skryter av at du ikke kjører bil, men det er ikke alle som har privatsjåfør.

Her er bekymringsmeldingen Ståle Pedersen la ut på Facebook:

Jeg er redd….!

Burde ikke alle foreldre og besteforeldre være redde? – redde for framtida og for våre barn og barnebarn?

Jeg er redd!

Redd fordi vi styrer mot en framtid for våre barn og barnebarn som blir en skrekkhistorie! En skrekkhistorie med voldsomme uvær, stormer, nedbør, oversvømmelser, ødelagt landbruk, ødelagt hav fullt med plast og nedfiskede fiskeressurser, mer varme, mer ørken, enorme folkeforflyttinger mot nord, klimaflyktninger som vil gjøre dagens flyktningestrømmer til en bagatell….

En skekkhistori for våre barnebarn på grunn av vår likegyldighet – og fordi vi som lever nå, reiser, kjøper, forbruker for mye. De fleste av oss har en livsstil og et forbruk som er ødeleggende for jorda vår!

Jeg er redd!

Jeg er redd fordi jeg er gammel, på oppløpssida og har dårlig tid!

Jeg er redd for at barnebarna mine skal skjemmes over meg – spørre om noen år: Hva gjorde du? Hva drev dere med? Hvorfor snudde dere ikke og tok ansvar, tenkte på oss i tide?

Jeg må kunne se meg selv i speilet og øynene og vite at jeg gjør det jeg kan for jorda, for framtida og for dem jeg elsker mest!

Derfor forsøker jeg å ta ansvar personlig – for vi må begynne der, begynne med oss selv! – ta ansvar for hvordan vi lever våre liv….

Derfor har jeg for noen år siden sluttet å fly. Derfor handler jeg lite klær, benytter meg av gjenbruk, spiser lite og stadig mindre kjøtt, engasjere meg for bevaring av biologisk mangfold, for vern av dyrka og dyrkbar jord, rydder strender for plast….og engasjerer meg politisk i et parti som er opptatt av miljø og solidaritet – solidaritet både for dem som har minst i dag og solidaritet med dem som kommer etter oss.

Jeg er redd!

Jeg er redd og føler ofte avmakt – og det er lett å føle avmakt når man er klima- og miljøengasjert – når jeg ser likegyldigheten, for det er få som bryr seg om miljø i praksis!

Selv politisk engasjerte mennesker, venner, også folk som mener at de er engasjerte for miljøutfordringene, kan aldri tenke seg å redusere sine, flere i året, turer til «Syden», til land i andre verdensdeler, til de store byene….

For meg blir dette ofte dobbeltmoral.

Jeg må handle, oppføre meg, slik at jeg med troverdighet kan tilrå at andre gjør det samme. Det bør være sammenheng mellom liv og lære.

Vi er ikke hva vi sier – vi er hva vi gjør!

Livskunst?

Vi ser stadig på facebook bilder fra ferieturer der man sitter og skåler, man skåler alltid….Og venner liker, med hjerter, og skriver entusiastisk tilbake og kaller dem livskunstnere, livskunst…..!

Er det livskunst å bidra til å ødelegge framtida for barnebarna?

Burde man ikke heller kalle det livskunst når man tar barnebarna ut i naturen og finner de første hvitveisene, ser på gåsungene med dem om våren og lærer dem at det er den første maten for humler og bier i tillegg til at de er vakre, finner krabber sammen med dem i strandkanten i rein sjø, sitter på et svaberg sammen og koser seg med godt medbrakt etter å ha plukket plast fra en strand, plukke sopp i skogen og lage soppstuing på stormkjøkken til å ha på medbrakt brød, lage og henge opp fuglekasser…. – og snakke om alt dette, lære, se og oppdage, være nysgjerrige, etablere kunnskap og holdninger, forståelse og personlig engasjement….

Vi må være forbilder, modeller, for våre barn og unge.

Litt sær moralist….?

Mange smiler litt overbærende av mitt personlige engasjement og mine personlige valg.

«Flyet går jo om du ikke er med, noen andre tar ditt sete….»

Men en kan snu det på hodet: Hva hvis mange lar være å fly? Da ville det bli færre flyvninger, færre fly og mindre forurensing og flyselskapene måtte jobe med miljøtiltak.

Slikt er det med det meste – alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt – og om vi er mange kan vi skape en bevegelse og oppnå mye!

Politikk

«Hvorfor skal vi ta personlig ansvar, engasjere oss som enkeltpersoner, ha dårlig samvittighet? Er ikke dette politikk – politikerne gjør jo ikke noe, og da er det vel ikke så farlig…..?»

Selvsagt er dette politikk! De store klimautfordringene, forurensing av havene, bl.a. plastforurensing, krever vanskelige, kostbare politiske tiltak og avgjørelser – som vi alle vil merke. Kanskje eksempelvis rasjonering av feriereiser med fly….? Kanskje ikke mer enn 1 feriereise med fly per familie hvert 3. år….? Forbud mot forurensenede stoffer og engangsartikler, bl.a. av plast. Prioritering av bærekraftig industri og nedbygging av olje- og gassindustri…. Miljøavgifter, forbud og påbud, rasjonering….

Men politikere flest er feige, de vil velges igjen om fire år, de tør ikke ta vanskelig, upopulære, nødvendige beslutninger….

Ikke uten at de ser at folket, velgerne, ønsker og krever tiltak for å møte klima- og miljøutfordringene! Men da må vi som velgere, innbyggere, forbrukere i tillegg til å gjøre noe med egen levemåte, være politisk bevisste, forvente modige politiske valg – og ved valg stemme på de partiene som er villige til at ta de nødvendige, modige, avgjørelsene.

Moral og moralisme….

Noen mener at vi ikke skal forvente at folk skal ta personlig ansvar – vi skal ikke gi folk dårlig samvittighet, vi skal ikke moralisere, folk vil bare gå i forsvar…. Men vi snakker da om voksne mennesker, om foreldre og besteforeldre – og bør ikke disse ta ansvar, ta valg for måten de lever på, hvilke politiske parti de stemmer på – være med å ta ansvar for framtida, for våre barnebarn, for dem de ellers mener er det viktigste for dem?!

Det er vel ikke moral, etikk, samvittighet, ansvar og engasjement vi har for mye av? – det er vel heller så altfor mye av likegyldighet og holdningsløshet….!

Jeg er redd….!

Redd for at klima- og miljødeleggelsene går for langt, at vi er for sent ute, at framtida for våre barn og barnebarn blir vanskelig. Tidvis tenker jeg at våre barnebarn ikke bør få barn – men det er jo en fryktelig og negativ og dyster tanke!

Men hvor mange bryr seg? Hvor mange tenker på det og bryr seg der de ser seg som livskunstnere – på vei til Syden, en helgetur til New York eller Paris…..? De synes det er flott, det er status, de gjør som naboen, alle gjør det jo også….

Men det er barna og barnebarna og de fattigste i verden som allerede sliter med tørke og fattigdom, som må ta konsekvensene for moroa og «livskunsten»!

Tenk om det kunne bli ukult, «harry», å reise på ferie med fly, slik det langt på vei er blitt med røyking…!

Vi må ikke, har ikke lov til, miste håpet, troen på at vi skal løse de store klima- og miljøutfordringene! Vi skylder våre barn og barnebarn å engasjere oss, ta ansvar, bry oss, ta nødvendige personlige og politiske valg….

Men vi har dårlig tid! – og derfor er jeg redd…!