«En resirkulert tenåring» – Hnytt

Siste:

«En resirkulert tenåring»

– Jeg har alltid beundret hans evne til å gjøre folk i sine egne miljø til sitt publikum og greie holde på publikummet gjennom en lang scenekarriere.

HARALDSPLASS: Jeg møter ham av og til i butikken. Vi er på samme alder. Han har ring i ene øret. Jeg kaller ham derfor for en resirkulert tenåring; også fordi han er ”ung som en fole og med erfaring fra livets skole” som det heter i en sang som nettopp har tittelen ”Resirkulert tenåring.”

Jeg vil skrive om Lars Andreas Lasse Pedersen.

30 år tilbake i tid var han på besøk i ”Ta det så det komme”-studio i Radio 102. Han hadde med seg en liten novelle eller kanskje det var et essay som han hadde skrevet og hentet fram fra skrivebordsskuffen. Det handlet om å ta bussen til Kopervik; til byen med gater, med mange kafeer og yrende caféliv, kino og en pissoar samt nattruta og øst-tyske trålere med utenlandsk mystikk ved kai. En urban erfaring og opplevelse for den rurale, unge sevlandsbuen. Som skrev det ned og leste det på direkten i lokalradioen mange år seinere.

Jeg observerte at mannen ikke bare var en god forteller. Han måtte også være en god observatør som fikk med seg både egne og andres opplevelser, historier og refleksjoner. Fra sine posisjoner som bl.a. langtransportsjøfør, bussjåfør og taxisjåfør kom han nært på mange gode historier. Det kan ikke være tvil om det er fra dette ”lageret” han har hentet ideer og historier som har gitt liv til mange tekster og til revyperler som ”Bror min og eg” og ”Pensjonisten.”

Denne helga har han gjenoppstått resirkulert som artist. Ikke akkurat ”ung som en fole” men definitivt breddfull av ”erfaring fra livets skole.” I forestillingen ”60 og 70 åra. En drømmereise i ord og toner” henter han materialet fra sitt enorme erfaringslager og framstår som regissør, arrangør, artist, sanger og forteller i tillegg til å ha unnfanget ideen og samlet mot til å gjennomføre den i en alder av 74 år.

Etter å ha lest, hørt og sett alle forhåndsomtalene av forstillingen, er det ikke tvil om at Lasse Pedersen er et ektefødt barn av sin ungdomskultur; av de legendariske dansefestene rundt om på Karmøy, den frigjørende popmusikken og ikke minst den fargen som sjøfolk og norskamerikanerne satte på miljøene vestpå. For en utenforstående som meg synes det som om det har vært nok av rollemodeller å se opp til, kopiere eller drømme seg inn i. Alt sammen skreddersydd for å bli resirkulert på scenen nesten 60 år seinere.

Som den rotekte artisten Lasse Pedersen er, har også han, i beste Kjell Bekkelund-stil, for lengst hatt sin avskjedsforestilling. Det skjedde i 2013 da han inviterte til avskjedsshow og ”siste dans” med artistvenner og musikervenner. Den gang sa han til NRK Rogaland at ”jeg har energi til å lage dette men så får det være stopp.” I dag sier han at det gjaldt  revyvirksomheten og ikke å leve ut en livslang drøm som det aktuelle avskjedsprosjektet(?) er. Med til sannheten hører nok også det faktum at Lasse Pedersen har et hode som aldri kommer til å slutte å arbeide kreativt og skape nye sceneideer.

Lasse Pedersen vil protestere kraftig om jeg betegner han som en underholdningsprofet i egen kommune. Men jeg har alltid beundret hans evne til å gjøre folk i sine egne miljø til sitt publikum og greie holde på publikummet gjennom en lang scenekarriere. Det forteller meg at Lasse Pedersen har forstått noe. Men så er han jo en ekte klovn