«Verdensmestre i jazz» – Hnytt

Siste:

«Verdensmestre i jazz»

– Av en eller annen grunn er Norge blitt et jazzland som fungerer som en global trendsetter.

HARALDSPLASS: I helgen startet jeg oppladningen til Sildajazzen denne uka. Jeg hentet fram George Gershwins ”Rhapsody in Blue” og lot den fylle hodetelefonene mine. Først klarinetten som spiller blues, litt klagende, før pianoet endrer stemningen med heftige rytmeskifter og lange solopartier som preges av lekende jazzimprovisasjon i samspill med orkesteret.

Musikkstykket beskriver tidsånden i New York på 20-tallet med ”vill festing i forbudstidens ulovlige skjenkesteder” som det står å lese i coveret.

Jazz er lyden av frihet. Akkurat som i ”Rhapsody in Blue” leker solistene seg individuelt samtidig som de er i samspill med andre jazzmusikere. Av en eller annen grunn er Norge blitt et jazzland som fungerer som en global trendsetter. For noen år siden åpnet Jonas Gahr Støre Sildajazzen. Jeg intervjuet ham på scenen i Dokken og lurte på om det fantes en jazz-Jonas ved siden av utenriks-Jonas og helse-Jonas. Ja, det gjorde det, og ikke minst som utenriksminister hadde han blitt kjent med norsk jazz som eksportartikkel. På utenlandsreiser møtte han ofte norsk jazz, og han fikk spørsmål om norsk jazz fra sine politiske kolleger.

Tilbake i 2005 skrev The Guardian at alle som vil vite hvor jazzen er på veg, må følge utviklingen i Norge. I 2015 kom det en italiensk bok med den engelske tittelen ”Sound of the North” som forsøker å forklare hvorfor jazz fra Norge er blitt en verdenssuksess. Og neste år får Norge den prestisjetunge posisjonen ”fokusland” under verdens største jazzmesse i Tyskland: -Norske utøvere har hatt enorm innflytelse på generasjoner av musikere, sies det i det tyske jazzmiljøet når de ser mot Norge.

Jeg henter disse opplysningene fra en artikkel som heter ”Frihetens musikk spilles best i et likeverdig fellesskap” skrevet av  Magnus E. Marsdal; leder i Manifest Tankesmie. Hvordan ble trauste Norge er foregangsland i jazz, spør han i Klassekampen lørdag.

Før jeg refererer hans forklaring, kommer jeg på en refleksjon som den skotske filmskuespilleren Brian Cox kom med da jeg møtte ham under innspillingen av fiaskofilmen ”Wide Blue Yonder”: -Dere nordmenn er så uhøflige. Han forklarte det selv med vårt egalitære samfunn hvor vi ikke har hatt en adel som vi måtte ta lua av for og trå til side for når de kjørte forbi. –Dere har fått utvikle en sterk individualitet og selvstendighet.

Magnus E. Marsdal peker også på individualitet og selvstendighet: ”Det passer med det folkelige frihetsbegrepet i Norge som er egalitært og demokratisk, frihet for alle, (…) Jazz er et gruppearbeid mellom likeverdige partnere, og ligner sånn sett mer på den norske idealmodellen for det norske arbeidslivet.” I tillegg peiker Marsdal på den norske læringsfilosofien som er demokratisk anlagt med mer vekt på utvikling av musikalsk personlighet enn på drilling og konkurranseprega undervisning. Pluss at alt skjer i et likeverdig fellesskap.

Det er ikke sjelden at den norske egalitære samfunnsstrukturen blir herset med og karakterisert som en formynderstat. Men denne samfunnsstrukturen kan altså med sine i-takt-marsjerende musikkorps og kulturskoler ha skapt en jazznasjon i toppklasse.

Dette skal vi feire for 32. gang når Sildajazzen åpner i Haugesund pluss Kopervik kirke onsdag.