Den hvite empirebyen – Hnytt

Siste:

Ida Waage Hansen

Den hvite empirebyen

Skuespilleren Håkon Karoliussen forteller at interessen for å få med seg en byvandring med en teatervri i Skudeneshavn bare vokser og vokser.

KARMØY: Han har i sommer fått tildelt tre ulike roller, der han i dag var kunstmaleren Conrad. 

– Moren til Conrad var født og oppvokst i Skudeneshavn, men jeg har regnet ut at han var fra Stavanger. Derfor gikk jeg også inn for å formidle historien med en litt annen dialekt, sier han og smiler. 

Kunstmaleren, aka Karoliussen, viste søndag de besøkende blant annet Slåttebrekks pensjonat og Lundins Hotell. 

– Det ble også en god del snakk om krysspost- og empirevinduer som du kan se på de forskjellige husene her. Og hvorfor Skudeneshavn er blitt kalt for «Den hvite empirebyen». Alle bygningene har en slags empirestil fra utgravningene i Pompeii, fra Napoleonstiden på 1700-tallet. Det er utrolig mange fantastiske detaljer og arkitektur her i byen, sier han. 

Satt Skudeneshavn på kartet

En tur bort til Tåkelurfabrikken var også en del av dagens byvandring. 

– O. C Hansen satt Skudeneshavn på kartet. Han eksporterte tåkelur til blant annet den tyske marinen. Han og Skudeneshavn ble verdenskjent. Over 50.000 bærbare mekaniske tåkelurer ble lagt, og de kan du i dag finne rundt om i hele verden, sier Karoliussen

LES OGSÅ: Se bilder fra byvandring i Skudeneshavn

Historien blir mer levende

Søndag 22. juli er det strandsitteren Reinert Hansen som skal vise byen og fortelle historien på sin måte. 

– Hansen har solgt alt han eier for å reise til søskene sine i Minnesota. Det var det mange som gjorde da silden forsvant i 1870. Strandsitteren snakker ikke så mye om arkitektur som kunstmaleren gjør. Han snakker mer om muligheter og ytre påvirkning. 

Sigvart Waage er en skipsreder, og er sommerens siste rollefigur.

– Han er livredd for at båten hans har gått på grunn eller forlist. Da han finner ut at båten er i god behold, så springer han rundt her for å fortelle alle sine rike kamerater om at han ikke har mistet hele formuen sin, sier Karoliussen.

– Det er veldig gøy å fortelle en historie på en slik måte. Den blir mer levende, og ikke bare noe tørr fakta. Det er jo så mange spennende historier rundt hvert eneste gatehjørne her, sier han.