Stig Roar blir husmor anno 1880 – Hnytt

Siste:

Tove Galta — Bilde 1 av 10
Alle bilder: Anne Lise Norheim, MUST. — Bilde 2 av 10
Bilde 3 av 10
Anne Lise Norheim, MUST. — Bilde 4 av 10
Bilde 5 av 10
Anne Lise Norheim, MUST. — Bilde 6 av 10
Bilde 7 av 10
Bilde 8 av 10
Bilde 9 av 10
Bilde 10 av 10

Stig Roar blir husmor anno 1880

Hvordan var det egentlig å leve 1880-tallet? For å finne ut av det flytter historiestudent Stig Roar Olsen inn på museum for sommeren. Så på ordentlig at han sover, lager mat og vasker klær omgitt av fordums prakt og manglende luksus.

STAVANGER: Historiestudent og humorist Stig Roar Olsen (26) er i ferd med å avslutte studiene sine. Nå gjenstår masteroppgaven, som er viet 1800-tallets materielle kultur. Og da tenkte den praktiske karmøybuen som så, at en kan nok lese seg fram til hvordan de utførte hverdagens sysler for 130 år siden. Men skal en virkelig skjønne det, så må en prøve det selv. Dermed flyttet studenten inn i den gamle redervillaen Breidablikk med tannkosten, pysjamasen og sin egen seng for å kjenne 1800-tallet på kroppen.

– Jeg har jo lest mye, men fant fort ut at det var noe helt annet å faktisk gjøre det. Og mye tyngre. Å vaske klær for eksempel. Det tok jo ti timer til sammen, mot de tre timene vaskemaskinen gjør det på nå.

Men Olsen lar seg ikke skremme av tungt arbeid. Fortiden vår er blitt både studier, jobb og lidenskap for 26-åringen.

– Og når du trives så godt på jobben din, er det jo strengt tatt ikke behov for å gå hjem om kvelden, sier han med et skjevt smil.

Redervillaen Breidablikk

Den staselige villaen Breidablikk ble bygd av skipsreder og politiker Lars Berentsen, som i sin tid var en av Stavangers mest velstående menn. Han ønsket seg et hus som stod til hans stand, og herregården Ledaal som ligger tvers over tomta hans i Eiganesvegen var nok også med på å trigge ham til å legge inn det lille ekstra. Så da sveitservillaen hans stod ferdig i 1882, var den et syn for øyet i teak og mahogny fraktet av rederens egne skip fra Siam. Arkitekten var hentet inn fra hovedstaden, og snekkergleden hadde fått fritt spillerom både inne og ute.

– Ta en tur rundt huset og se på detaljene, oppfordrer Olsen, der han har satt seg ved den gamle grammofonen i biblioteket.

Den fungerer som den skal, og lar wienervalsen fylle rommet ut i alle hjørner. Såpass høyt at det ikke er mulig å gjøre noe annet enn å sitte rett opp og ned å lytte. Volumknappen som vi kjenner den var ennå ikke oppfunnet.

– Det var et så annerledes liv, at det nesten ikke går an å sammenligne det, sier Olsen, som til tross for sin fascinasjon for historie priser seg lykkelig for at han lever i 2018 med de praktiske og digitale bekvemmeligheter det fører med seg.

Foto: Privat/Tove Galta

Men få, om noen, kombinerer århundrene bedre enn Stig Roar Olsen. Og hvis en legger godviljen til, kan en faktisk se en viss likhet mellom han og Olga Berentsen, den siste arvingen til Breidablikk. Museumspedagog Tove Galta aner i alle fall noen fellestrekk mellom de to. 

– Jeg tenker at hun hadde likt det Stig Roar har gjort med huset. Han har luftet ut, ommøblert og gitt det energien tilbake.

– Blikket ditt minner faktisk om hennes når du morsker deg litt?

– Ja, jeg stokk litt selv da jeg så bildene faktisk. Det er flere som mener jeg ligner henne litt, ler den midlertidige husverten og husmoren på Breidablikk.

Olsen regnet med at han kanskje kunne få noen av faktene til Olga Berentsen, men at utseendet begynte å ligne ble han overrasket over.

Lars og Henrikke Berentsen fikk åtte barn, men bare tre av dem overlevde foreldrene, -Karoline, Erik og Olga. Ingen av dem giftet seg og fikk barn, og Olga som levde lengst gav huset til museet og hagen til bysbarna i Stavanger da hun døde i 1965.

Det var for øvrig ikke bare, bare å bli gift, som det het den gangen. I alle fall ikke om du var en formuende frøken.

– Erik skal faktisk ha vært ringforlovet en gang, men da ble det sendt brev fra den ene søsteren om at dette var en usømmelig forbindelse.

Og det var nok taktisk, for hadde han giftet seg måtte søstrene ha flyttet ut i portnerboligen, og det var slett ikke like mye stas. Kanskje heller ikke for museumsgjestene eller for Stig Roar Olsen. For da hadde nok ikke huset blitt stående som det gjør i dag, som et av de best bevarte eksemplene på det pene borgerskaps levesett med interiør som framstår som praktisk talt urørt. Bortsett fra ommøbleringen til husmor Olsen da.

Stig Roars private gemakker

Noe ommøblering måtte til for å luke ut ting og tang som hoper seg opp i et hjem. Villaen skal fremstå som den gjorde på 1880-tallet. Men noen av de nyere tingene er beholdt. Derfor kan du se et ekte biedermeier skrin ved siden av billig nips. Men når Olsen kommer med sine møbler for å innrede soverommet til Karoline, som han skal bo i ut august, er det intet stilbrudd å se. Han liker de monumentale, mørke møblene fra 1800-tallet. De slitesterke som blir stående til Dovre faller. 

– De passer jo bedre her enn hjemme hos meg, smiler han.

Men det er i vaskekjelleren han liker seg best. Han har allerede vasket klærne sine i Eltoen i vaskekjelleren. Og når museumsgjestene kommer utover sommeren, skal han både vaske, stryke, rulle og brette klær for å vise hvordan tjenerskapet jobbet i hine, hårde dage.

– For et liv! De stod opp klokka fem, og var ikke i seng før klokka gjerne nærmet seg midnatt. For en utmattelse de må ha kjent på med så mye tungt, fysisk arbeid.

Hvilket arbeid som ligger foran student Olsen er han ennå ikke sikker på.

Framtiden til studenten

Helt på tampen av studiene kan han ikke unne seg gleden av å dvele ved historien, nå skal framtiden stakes ut. Etter husmortiden på Breidablikk har han en mastergrad i historie, i tillegg til litt andre fag han har tatt undervegs. Mulighetene er flere for studenten, som i tillegg til historiekunnskapene har en kreativ side som gjorde at han for eksempel nylig ble hentet inn, da de skulle henge opp nye gardiner på Ringve Museum. Nå har han fått to seriøse jobbtilbud, som han vurderer. Men hva det blir, og hvor i landet han lander, er han ennå usikker på. Det som er sikkert er framtiden nok blir preget av både 1800- og 2000-tallet.

– Jeg er veldig glad i 1880-tallets materielle kultur med interiør og farger. Men jeg liker det i lyset av vår tid. Jeg kunne ikke tenkt meg å ha levd på 1880-tallet, jeg ser ingen fordeler med det. Et liv uten telefon og internett hadde jeg bare ikke klart altså.

Ellers synes han med fordel vi kunne ha lagt av oss en del forhistoriske holdninger.

– Jeg synes det er tragisk, – men måten folk blir diskriminert på i dag, og måten enkelte behandler andre på er absolutt noe som kan relateres til 1800-tallet, sier han og rister beklagende på hodet, i det han er tilbake i biblioteket etter en rundtur i huset.

Men sekundet etter har han ristet oppgittheten av seg. Den sedvanlige olsenske entusiasmen er tilbake. Han skal både rydde i kjelleren og bake kake før dagen er omme. I morgen kommer det nye museumsgjester, og de skal både få se og smake på livet i den gamle redervillaen.

Slik kan det være å bo en 1880-talls villa. Blant annet kunne det være et slit å bade: Se bildene i galleriet over.

I helgesendingen får du møte Stig Roar Olsen og se deg rundt i den herskapelige villaen.