Siste:

Glenn Tony Pedersen legger et godt år bak seg. Nå er han spent på hva 2018 vil bringe. Her hjemme i sin leilighet på Åkra.
Glenn Tony Pedersen legger et godt år bak seg. Nå er han spent på hva 2018 vil bringe. Her hjemme i sin leilighet på Åkra.

Veldedighet ble redningen for Glenn Tony

Da Glenn Tony Pedersen svevde mellom liv og død, ga han et løfte til Gud. Dersom han fikk leve, skulle han vie resten av livet sitt i tjeneste for Han. Etter et spesielt år med intens jobbing med veldedighet er han klar for å se hva 2018 har å by på. 

ÅKREHAMN: – Det har sikkert vært det beste året jeg har hatt på lenge. Det var vel så som så i begynnelsen av året, men alt har bare gått seg til. Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle bli så bra i og med at jeg har slitt så mye med dårlig helse og ikke har kunnet være i skikkelig arbeid.

I dag har han en travel hverdag hvor han står for matlagingen på Håpets Havn. Foreningen gjør en viktig jobb for rusavhengige og vanskeligstilte i hele Karmøy. Hver onsdag har de matutlevering i lokalene sine i Åkrehamn, og på fredagene deler de ut under Risøybrua i Haugesund.

– Jeg har jo vært en del i media den siste tiden i forbindelse med Håpets Havn. Mange kommer bort til meg for å gi meg en klem. De griner og tar meg i hånden. Jeg tror folk har et annet syn på rus og rusmisbrukere i dag. Det sier mange av rusmisbrukerne selv også. Folk er mer åpne og ser at det ikke nytter å straffe dem. Det er ingen rusmisbrukere som ønsker å være i den situasjonen de er i.

Håpets Havn tok i desember over kafédriften på Amfi Åkrehamn. Her ser du de frivillige medarbeiderne sammen med Glenn Tony.


Alkoholen tok overhånd

Pedersen har alltid hatt hjerte for de svake i samfunnet og kjenner seg godt igjen i situasjonen til flere av de som søker hjelp hos Håpets Havn. 17 år gammel reiste han til Amerika og begynte med krabbefiske. Når arbeidsdagene var ferdige, tok han seg ofte en tur ut på pub. Dette skjedde oftere og oftere, og til slutt hadde han ikke kontroll over alkoholen.

– Å drikke var så vanlig i det miljøet jeg var en del av. Det var drinker og øl til lunsj. Det var helt normalt. Jeg jobbet sammen med broren min på flere båter oppe i Alaska. Vi bodde i det samme området, gikk på de samme barene og hadde samme vennekrets. Vi ble nærmest behandlet som konger på barer, for vi la jo en del penger igjen etter oss. Både jeg og broren min var fulle i liv og likte å ha det kjekt. Vi var unge og spreke, og vi jobbet hardt og festet hardt.

Etter hvert gikk det ikke bare i alkohol, men også andre rusmidler som kokain. Det har tatt mange år før Glenn Tony har klart å være åpen om dette.

– Det er den senere tiden jeg har snakket om det. Jeg følte det var mer sårbart og at alkohol var mer akseptert. Det florerte med kokain da jeg var i USA. Jeg hadde en kamerat som var kokaindealer, og han kalte vi for Satan. Jeg ble kalt Satans assistent. Jeg kjørte rundt med kilopakker med kokain. Jeg hadde fortsatt sittet i fengsel dersom jeg hadde blitt tatt.

– Husker du første gang du tok kokain?

– Ja, det husker jeg godt. Jeg var veldig nervøs for å prøve det, og jeg hadde alltid vært imot narkotika, men jeg så jo opp til de som brukte det. Det kunne vel ikke være så «gale» tenkte jeg. Når jeg prøvde det, så husker jeg at jeg tenkte at dette måtte være det fineste som fantes. Det var for så vidt ganske enkelt for meg å komme meg ut av det. Jeg reiste til Norge, og da var det ikke den samme tilgangen på det. Jeg hadde nok funnet dersom jeg hadde lett etter det. 

– Når innså du at du ikke kunne leve sånn?

– Jeg fikk jo unger etter hvert, men jeg fortsatte å drikke. Jeg skjønte derimot at det ikke gikk an å leve sånn lenger. Jeg kjente at kroppen min ble mer og mer nedbrutt. Jeg har alltid tjent godt og skulle hatt et godt økonomisk liv, men sånn ble det aldri. Jeg har gjort dårlige investeringer i løpet av livet. Jeg kjøpte meg en pub på Åkra blant annet. Det er ikke akkurat det lureste jeg kunne gjøre. Da hadde jeg tilgang på alkohol 24 timer i døgnet og kunne bare låse meg inn når jeg ville. Det var en tøff tid.

Ble alvorlig syk

Han kunne drikke fra morgen til kveld. Under de verste periodene gikk det to liter vodka om dagen. Alkoholen ble som medisin for ham. 

– Alt ble bra bare jeg fikk brennevin, sier han.

Så ble han alvorlig syk. For fem-seks år siden lå han og kastet opp i åtte dager i strekk. Han begynte å høre stemmer og se ting. Etter å ha vært på legevakten ble han fraktet i ambulanse til sykehuset. 

– Når du er alkoholiker, så tror du alltid at du er fyllesyk dersom du blir syk. De undersøkte meg en stund på sykehuset og sa det var en betennelse på bukspyttkjertelen. Jeg visste ikke hva det var for noe og trodde ikke det var noe alvorlig, men alle organene mine var betente, og de la meg i kunstig koma. Etter et par måneder våknet jeg opp på intensiven.

– Sykepleierne kom raskt på plass og fortalte hva som hadde skjedd. Da anestesilegen kom, så skrev jeg «Skal jeg dø?» på en lapp, for jeg kunne ikke snakke. Han forklarte at det var mulig jeg skulle dø og at det var 50/50 prosent sjanse for å overleve, legger han til. 


Ikke redd for å dø

Redd for å dø var han ikke, men mens han svevde mellom liv og død tok han et skikkelig oppgjør med Gud.

– Hvis jeg skulle dø, så ba jeg til Gud om at han måtte slippe meg inn. Jeg ga et løfte om at hvis jeg fikk leve, så skulle jeg vie resten av livet mitt i tjeneste for Han.

Han ble liggende på sykehuset i flere måneder. Lenge lå han og grublet over hva han skulle finne på når han ble skrevet ut.

– Jeg hadde lyst å finne meg en menighet. Jeg gikk litt overalt, blant annet på bedehuset og på Pinsen, men så fant jeg min plass på Saron. Det var kanskje mye på grunn av Godhetssentralen som de driver med. Etter hvert tok en slektning meg med på Håpets Havn da jeg fortalte at jeg ville leve livet for Jesus. Jeg ble veldig godt tatt imot, og siden den gang har jeg vært der fast de siste fire-fem årene.

– Har du alltid vært kristen?

– Jeg har alltid trodd, men jeg har ikke alltid levd som en kristen. Jeg har alltid bedt, og jeg ba enda mer før jeg erkjente meg som kristen, for da hadde jeg mer å be om. Da slet jeg mer.

På julaften var Håpets Havn på plass under Risøybrua i Haugesund. F.v: Karl Johan Kristoffersen fra Åkra Blå Kors, Johan Kristoffersen, Adelheid Gustavsen og Glenn Tony Pedersen fra Håpets Havn.

Startet kafé

Håpets Havn drev kafeen på Amfi-senteret i Åkrehamn i desember. Nå i januar har Glenn Tony tatt over driften privat og har startet opp «Glenn Tonys kafé». 

– Med kafeen ser jeg en mulighet til å få et normalt liv igjen. Kanskje kan jeg etter hvert få en inntekt av det. I første omgang skal jeg bare drive kafeen i én måned, men jeg skal i møte med ledelsen etter hvert. Jeg har fått veldig billig husleie den første måneden, så får leien fremover bli avgjørende om det er mulig å leve av det.

Selv om han har åpnet dørene til kafeen blir det ikke mindre arbeid på Håpets Havn. Han står fortsatt for kokingen av all mat som blir levert ut til rusavhengige og vanskeligstilte i Karmøy.

– Vi ønsker jo i fremtiden å kunne hjelpe rusmisbrukere inn på et senter. Det er ikke så lett i dag. Det er en lang prosedyre med søknader, leger og ventetider. Ventetiden er stygg. Dersom en rusmisbruker ønsker hjelp må det tas tak i med en gang, for tankene svinger så mye. Neste dag kan de ha endret mening. 

– Hva gir det deg å holde på med dette arbeidet?

– Jeg føler meg voldsomt velsignet. Det er ingenting som gleder meg mer enn å hjelpe andre mennesker. Det å kunne strekke ut en hånd er noe alle burde gjort når de kan. Nå har vi et styre med mange flotte folk som hjelper til, så jeg gjør ikke alt alene. 

– Jeg tror 2018 vil bli et godt år. 2017 endte godt, ikke minst takket være Hnytt som har fått arbeidet vårt frem i lyset. Under innsamlingen vi hadde på TV Haugaland fikk vi inn i overkant av 100.000 kroner. Det har kommet inn midler fra privatpersoner og bedrifter, både pengegaver og julegaver. Så dette kommer godt med fremover.