Siste:

«#Ikke på menyen»

– Det er vi menn som er trakassørene og det er kvinner, unge kvinner, det går ut over.

HARALDSPLASS: Overskrifta er en av de mange emneknaggene som har dukket opp i kjølvannet av #metoo som har avslørt at seksuell trakassering er betydelig mer omfattende enn de fleste har forestilt seg. Til daglig omgår jeg ikke disse ”hæsjtaggene”, men jeg har forstått at #ikke på menyen er en kampanje som NHO Reiseliv og Fellesforbundet står bak for å minne årets julebordsgjester på hva de kan forsyne seg av og ikke forsyne seg av.

For det er virkelig avslørt at uønska seksuelle tilnærmelser og slibrige kommentarer virkelig er noe som alt for mange kvinner opplever nesten uansett hvilken bransje de jobber i. Det er vi menn som er trakassørene og det er kvinner, unge kvinner, det går ut over. Omfanget er enormt og defineres som et stort samfunnsproblem. Svært alvorlig er det at trakasseringen ofte er kombinert med makt; sjefer og andre overordna pluss godt etablerte menn prøver å ta seg til rette og forsyne seg fra det som de oppfatter som en tilgjengelig meny.

Hva er galt med mannen er et spørsmål som blir stilt. Et mer korrekt spørsmål må være å spørre om hva det er som gjør at såpass mange menn utvikler slike holdninger til kvinner at de tror at de bare kan forsyne seg. Hvordan kan de ha vokst opp i et livsløp med barnehage, skole, yrkesutdanning og sosialt samvær og så komme ut med så lite folkeskikk og så liten respekt for kvinner?

Jeg kan bare filosofere men er av den bestemte oppfatning at gutter som vokser opp ikke får tilstrekkelig kunnskap om kjønnsroller generelt og mannsrollen spesielt. Et stikkord er grensesetting. Det forbinder vi med at kvinner setter grenser for hva de aksepterer og så må mennene respektere disse grensene. Men like viktig må det være at menn lærer å sette egne grenser for hva som kan sies og hva som kan gjøres. Allerede i skolen ser vi hvordan en ikke ønska mannskultur full av macho stereotypier får utvikle seg og hvor det hele kulminerer i en machostyrt russetid.

Det fører meg til et annet stikkord: Tålekulturen. Tålekulturen bygger opp under at uakseptabel og uønska oppførsel aksepteres. Såpass må du vel tåle! Men uønska og respektløst språk og oppførsel skal ikke tåles. Å bryte ned tålekulturen er en nøkkel for å komme videre i kampen mot uønska atferd. Men det skal mot til å si fra. Det skal mot til å si fra når stemningen og praten rundt et hyggelig selskapsbord seksualiseres og når en vet at en blir møtt med at ”dette må du tåle”. Hvem vil være prippen?

Men det er det motet som har drevet fram #metoo-kampanjen. Noen kvinner ville ikke tåle mer og utløste en tsunami av fortellinger om uønska atferd fra oss menn. En tsunami kanskje fordi kvinner er vant til å snakke med hverandre om hvordan det er å være kvinne. Kanskje burde vi menn også snakket mer sammen om det å være mann? Kanskje det kunne gitt mer kunnskap om vår egen mannsrolle og avslørt stereotypiene i mannskulturen.

Engebret Cafe i Oslo skal i år servere 33.000 julebordsgjester. Sjefen sier til VG at skulle noen av disse gjestene forulempe hans ansatte ved å prøve å forsyne seg utenom menyen, kan firmaet denne gjesten tilhører, glemme julebord på Engebret neste år.

#meetoo har virkelig startet noe.