Siste:

KUNSTNER: Hos Dacia Gallery henger maleriet Helga av Knut Andre Vikshåland.
KUNSTNER: Hos Dacia Gallery henger maleriet Helga av Knut Andre Vikshåland.
Kent Olsen

Vikshåland pryder galleri i New York

Kunstner Knut Andre Vikshåland fra Karmøy besøker New York minst en gang i året for å være med på den årlige burleskfestivalen. I år slo han to fluer i en smekk og stilte ut maleriet Helga hos Dacia Gallery.

NEW YORK/KARMØY: – Det er masse farger, masse crazy show, mye rare folk og masse fine jenter, sier Vikshåland om New York Burlesque Festival til Karmøynytt, som er på plass i Dacia Gallery på Manhattan.

Bak Vikshåland henger Helga, et 100×190 stort maleri med en prislapp på $20.000 som han håper å selge. Planen er nemlig å komme seg inn på det amerikanske markedet.

– Hvis du kommer inn i det amerikanske markedet så er det klart at det er et mye større marked enn i Norge. Det er slik at når man blir eldre så bør man ikke ha mindre ambisjoner. Man bør øke ambisjonene. Du kan ikke tenke at du er for gammel. Da dør du jo, sier 49 år gamle Vikshåland, som håper at galleristen kan bygge opp et marked slik at han får en grunn til å besøke «The Big Apple» oftere.

Det er likevel New York Burlesque Festival som har trukket Vikshåland til millionbyen flere år på rad.

– Det har jeg gjort seks ganger nå, så det har ikke den samme «flaren» som første gang. Men bare det å være i byen, i et mylder av mennesker… det er noe med den «flowen». Jeg kunne sikkert dratt til andre byer også og hatt den samme følelsen, men det er noe jeg liker veldig godt med dette, forteller Vikshåland.

Vikshåland forteller at han ikke akkurat løper etter burleskjenter, men at det er noe stimulerende med dem.

– De må ha smal midje, men «rævå» kan være stor som en låvevegg. Jeg er den typen der, og du finner veldig mye av det i den burleskgreia, innrømmer Vikshåland.

Vestkystbyen Los Angeles kan også bli et stoppested for Vikshåland etter at det har blitt vist interesse for fotografiene hans.

NEW YORK: Vikshåland elsker New York og besøker byen minst en gang i året.

– Hvis det går gjennom så hadde det vært kult å bruke noe av det materialet også, for jeg har så mye bra foto. Jeg har 30 år igjen å leve i gjennomsnitt og jeg kommer aldri til å få kunne gjort noe med det for jeg har ikke tid nok igjen i eksistensen, og det er trist, for livet er for kort, kommer det fra Vikshåland.

Gikk på en smell

Fokus på helse står sterkt hos Vikshåland, og har brukt store deler av livet på trening. Men med for mye trening og for mye festing møtte Vikshåland veggen for rundt fire år siden.

– Jeg trente for mye og det ble mye festing. Jeg kompenserte med å trene ekstra mye når jeg hadde levd usunt, og du vet, kroppen skal restitueres. Jeg sov lite og møtte veggen.

– Gikk du på en smell?

– Ja. Det var som at lyset gikk. Jeg var ikke deppa, men jeg var uslitt. Det var mange faktorer som spilte inn.

Vikshåland minnes sitatet «awareness is heightened by this, but something is lost» av Derek Jarman som døde av AIDS, og mener at det er det samme med folk som får kreft; de skjønner at de har levd og at de lever:

– De innser at de finnes. Mange lever den tiden det tar å dø, og lever nesten mer enn hva de gjorde før de fikk det. Det er et paradoks, og det er derfor jeg alltid sier det, at det er ikke tiden som går. Tiden er irrelevant. Tiden er sannsynligvis uendelig. Det er livet som går. Det er det du ser gå når du ser på klokka. Når det detonerer i hodet på deg, da begynner du å få dårlig tid, spesielt når du har ambisjoner.

Vil bare male

Å selge seg selv er ikke Vikshålands sterkeste side, og det innrømmer kunstneren selv. Ikke har han interesse i å lære seg det heller.

– Det er problemet. Jeg har det ikke i meg. Jeg må ha noen som gjør det for meg. Jeg vil male. Et galleri kan få prosenter som faen de, ikke noe problem, så lenge de gjør en god jobb. Så lenge jeg kan male og gjør det jeg vil, kjempefint. Jo mindre jeg kan tenke på business-ting, jo bedre er det, kommer det fra Vikshåland.

– Jeg klarer ikke å lære noe jeg ikke bryr meg om. Jeg er fantastisk glad i vitenskap fordi det forklarer verden. Men du kunne ikke lært meg om fotball. Det er ingenting som interesserer meg for fotball, fortsetter Vikshåland, og forteller at når han maler så er han i en «flow».

– Første gang jeg satte blyanten på papiret, så gikk jeg rett inn i den «flow»-greia. Og jeg har den typiske hyperaktive personligheten.

– Har du ADHD?

– Det er en diagnose som bare er tull. De aller fleste som får en slik diagnose ville før i tiden blitt kalt for rampunger. Jeg kaller det for krigergenet, mener Vikshåland, og fortsetter med at han blir rastløs hvis han kjeder seg.

– Maling for meg er den tingen som tar meg ned og gjør meg rolig. Og hvis jeg ikke får gjort det, hvis jeg går inn i rastløsheten, så blir jeg deprimert. Da har jeg ikke et fokus og da begynner hjernen å gå i kaos. Klarer jeg å jobbe hver dag og ha en god «flow» så er jeg i himmelen hele tiden. Da kan jeg bare «flowe» inn i uendeligheten, forklarer Vikshåland.

Karmøy er hjemme

Selv om Vikshåland bor og jobber i Oslo, ligger hjemstedet nært hans hjerte.

– Karmøy betyr hjemme. Det er der jeg forhåpentligvis kommer til å dø, forteller Vikshåland åpenhjertig.

– Når jeg er i Oslo så er det «go go go». På Karmøy slapper jeg ganske bra av. Der har jeg låven min. Da driter jeg i hva som skjer ellers i verden.