Siste:

«Den store dugnadsdagen»

– Det ville være direkte vågalt å ikke gjøre jobben en blir pålagt som stol- og bordbærere, serveringspersonale, kakebakere og kaffekokere.

HARALDSPLASS: Når vi i morgen igjen tar på oss 17.mai-stasen, heiser flaggene våre og roper hurra for nasjonaldagen, så er det den norske dugnadsånden som er selve fundamentet vi bygger gjennomføringen av dagen på. Tusenvis av frivillige jobber gratis på mange tusen arrangement over hele landet som musikanter, sangere, flaggheisere, bekransere av minnesmerker, talere for dagen, pølsekokere og is-selgere i store arrangementskomiteer på sikkert hver eneste skole i det ganske land. I tillegg til at vi går i folketog og barnetog eller ser på at andre gjør det.

En undersøkelse gjort av Institutt for kirke-religions- og livssynsforskning i 2014 viser at nesten 80 prosent av befolkningen deltok i ett eller flere offisielle arrangement. Et annet tall jeg fant fra 2012 forteller at nesten 70 prosent deltok. Uansett må 17.mai med mer enn 3000 arrangement landet over være den desidert største kulturmønstringen vi har.

Det er også verdt å merke seg at det er sivilsamfunnet som tar ansvar for nasjonaldagen. Det er ikke stat, kommuner og politikere. Det er de mange frivillige organisasjonene og ikke minst foreldrene som utgjør ryggraden i 17.mai-komiteene. Foreldre fordi hver enkelt skole har sitt eget arrangement i tillegg til hovedkomiteens arrangementer; i hvert fall i byer og tettsteder.

Jeg tror ikke det skal underslås at det hviler et sterkt sosialt press på de som i følge lange tradisjoner hvert år utpekes som dugnadsgjeng; for eksempel foreldrene til elevene i sjette klasse på skolen. Det ville være direkte vågalt å ikke gjøre jobben en blir pålagt som stol- og bordbærere, serveringspersonale, kakebakere og kaffekokere. På den måten tar foreldrene sin vakt eller sine vakter avhengig av hvor mange barn en har. 17.mai-pliktene er for de fleste, musikantene unntatt, knytta til bare en del av livssyklusen. Likevel dukker det med jevne mellomrom opp avisinnlegg med spede protester mot dugnadstyranniet 17.mai uten at det påvirker den moralske forventningen om at alle tar sin del av ansvaret fordi nasjonaldagen vår i første rekke defineres som barnas dag. Hvem våger da å utebli og ikke gjøre sin plikt?

I sum står nasjonaldagen og tradisjonene sterkt i bevisstheten vår selv om det er blitt ganske mange år siden den gjenvunne friheten etter krigen gjorde dagen betydelig større enn den er i dag. Ingen våger heller å bruke dagen til å promotere sine spesielle interesser; de eneste jeg kan komme på som har greid ”å rive seg løs” fra 17.mai-tradisjonene, er lærerne som ikke lenger går i barnetoget med sine klasser men feirer dagen sammen med egne barn.

Jeg har alltid vært stolt av måten vi viser fram barna våre og flagget vårt på denne dagen. Barna gleder seg til sitt første barnetog slik vi gjorde og etter hvert som tidene ”henruller”, må vi sikre at denne gleden overbringes nye generasjoner.

Med nyvunnen kunnskap om at også våre nye landsmenn deltar både på dugnaden og feiringen og synes at vi nordmenn tør opp og blir festligere på 17.mai, så er det all mulig grunn til å møte opp i morgen. Møte opp og rope hurra for å vise at vi ikke lar oss stanse av internasjonal uro og heller lagrer politiets antydning om økt sikkerhetsrisiko i underbevisstheten uten at det begrenser gleden verken for barna eller oss.

Gratulerer med dagen og god feiring!